Agder Kunstsenter har gleden av å invitere til åpning av separatutstillingen BITTEN av Tore Magne Gundersen, lørdag 7. september kl. 13.00.

• Åpning lørdag 7. september kl. 13.00
• Åpningstale ved forfatter Line Baugstø.
• Utstillingen står til 22. september.
• Åpent torsdag-søndag kl. 12 – 16.
• Gratis inngang.

// EN GUTT KALT BITTEN //

Da han som attenåring flyttet til hovedstaden, la Tore Magne Gundersen kallenavnet sitt igjen hjemme. 44 år senere plukket han det opp igjen og klistret det på kunsten.

Hele oppveksten var han Bitten for alle. Et uvanlig navn hjemme i Froland. At det egentlig er et jentenavn, tenkte han først over da han begynte på ungdomsskolen. Navnet ble ikke med på flyttelasset til Oslo, der skulle han utvikle seg som kunstneren Tore Magne.

– Da jeg kom ut som homofil, like etter jeg kom til Oslo, kunne jeg risikert å bli kalt Bitten i en litt skrullete tone. I dag gjør jeg ikke noe av kallenavnet, jeg synes heller det er litt stilig. Det passer en utstilling hjemme på Sørlandet, sier Tore Magne Gundersen, og legger til at navnet på engelsk får en dobbeltbetydning som verbet bitten.

Nye muligheter
Etter å ha jobbet med kunsten hjemme i leiligheten på Tøyen i alle år, ved siden av en halv stilling i bladet Utdanning, har arbeidshverdagen nylig endret seg på flere måter.

– Jeg har sagt opp jobben jeg har hatt helt siden akademiet. Nå blir jeg kunstner på fulltid, i en alder av 62 år.

Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet og har mange stipend og utstillinger bak seg. I august ble han tildelt et toårig atelier i Oslo Rådhus. Med 180 kvadratmeter og åtte meter under taket, har kunstneren god plass å boltre seg på.

– Jeg går fra å jobbe på veldig liten plass til i et enormt rom. Det kunne like godt vært Tate Modern, smiler Gundersen.

I hvilken grad tror du atelieret vil påvirke kunsten din?

– Det har vært en fantastisk opplevelse å komme hit, og jeg tror det vil endre måten jeg jobber på. Det er lenge siden jeg har laget større installasjoner, det har jeg begynt å begi meg ut på igjen nå. Etter disse to årene blir jeg nok nødt til å skaffe meg et atelier, selv om jeg også har likt å jobbe hjemme, sier han.

Morgenfuglen Bitten
Gundersen starter dagen allerede i fem-seks-tiden. Siden det for tiden blir laget en dokumentarfilm om ham, leser han gjerne inn noen tanker eller drømmer på mobilen idet han står opp. Det klargjør også hodet før en arbeidsdag, som ofte består av tegning, nettsurfing og søknadsskriving, før han går til atelieret for å lage mer kunst.

– Jeg jobber mer og mer, det er nesten bare det jeg gjør. Noe har løsnet de siste årene, jeg er mer kreativ og produserer mer enn noen gang, forteller den allsidige kunstneren.

I løpet av en arbeidsdag kan han være innom flere forskjellige uttrykk og materialer, og han legger mye av det han lager ut på Instagram. Skulpturer, tekstiler, tegninger og bøker er noe av det Gundersen jobber med. Mye bærer det samme uttrykket. Det kan virke mørkt, men er oftest ispedd en dose humor. Sort humor.

– Jeg jobber med min egen historie. Mine tanker, følelser og min egen aggresjon. Jeg har vært aggresjonshemmet hele livet, men det ligger ganske mye ubehagelig under overflaten når man graver litt.

Mørk inspirasjon
Gundersen forteller hvordan han slet med angst og tvangstanker gjennom mange år, og hvordan kunsten hjalp ham å komme ut av dette.

– Å konkretisere angsten i et bilde ufarliggjør den på en måte. Man tar makt over den ved å fange den i en form. Kunsten hjalp meg med å bli kvitt både angst og tvangstanker. Jeg er i min beste periode i livet nå, sier Gundersen, og legger til:

– At jeg har det bra, gjør ikke at det kreative forsvinner. Jeg kan lage like tunge, angstfylte ting som før. Det ligger mye aggresjon i underbevisstheten, man må bare være klar over at det finnes.

Noen av tegningene hans kan gi assosiasjoner til barnetegningene vi alle lagde, men på et høyere kunstnerisk og mørkere nivå. Det kan se ut som han alltid har latt tusjene ligge framme. At han har tegnet litt hver dag og utviklet seg hele veien. Gundersen er også aktiv med strikkepinnene, et håndverk han som liten lærte av moren, hun som ga ham kallenavnet Bitten.

I Oslo vet ikke en gang nære venner at det var navnet han gikk under i oppveksten. Ikke før nå, når kunsten hans har overtatt kjælenavnet.

Tekst: Frilansjournalist Mai Linn Tronstad

Åpning av Tore Magnes utstilling, Agder Kunstsenter, 7. september 2019

For 22 år siden besøkte jeg Høstutstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo, og der, på den andre siden av et ganske stort rom fylt med kunst, så jeg et bilde jeg øyeblikkelig ble dratt mot.

Jeg gikk rett bort til det, tvers over gulvet, mot dette bildet, som var sånn passe stort, og hadde veldig mye luft. Motivet var ganske lite, og det viste seg å være en hund, eller et hundelignende vesen. Nesten noe monsteraktig. Eller kanskje ikke. Det er vanskelig å si helt hva det er. Og ved siden av dette truende dyret ligger et bittelite, nakent guttebarn.

Tittelen på bildet har sitattegn: «Alltid trygg i fare». Og med en gang tenker jo jeg på den sangen som synges på bedehusene her i byen: «Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare».

Det er ikke et direkte sitat. Det er skjøvet litt på. Akkurat som den hunden. Det ligner på en hund, men ikke helt.

Det lille guttebarnet ser heller ikke veldig trygt ut. Eller kanskje han er det? Kanskje den monsterhunden er snill? Den er mye større enn det menneskebarnet, og det er i det hele tatt noe merkelig med proporsjonene. Hele motivet er så dobbelt, og derfor er det så urovekkende. Til tross for tittelen. Alltid trygg i fare. Eller kanskje nettopp på grunn av tittelen. De assosiasjonene den vekker.

Jeg stod foran det bildet og visste at jeg måtte kjøpe det. Og så lot jeg blikket gli over mot kunstnerens navn. Det stod det ikke noe etternavn der, bare to fornavn. Tore Magne. Og med en gang visste jeg at det måtte være den Tore Magne som jeg hadde kjent da jeg gikk på videregående på 70-tallet og bodde hos min tante i Voiebyen. Da var det ingen tvil! Da måtte jeg i hvert fall kjøpe bildet.

Og siden den gangen har bildet hengt i stua mi. Da barna mine var små, syntes de det var fryktelig nifst. Ekkelt. Og det er nifst. Men det er også noe uskyldig over det. Noe fortrøstningsfullt, og på mange måter tenker jeg at dette sier noen om Tore Magnes kunst. Dobbeltheten. Hvordan vi tolker det, kan tippe begge veier.

Bare tenk på det å strikke. I utgangspunktet er jo det noe av det tryggeste som fins. Varme plagg av ull. Å strikke en genser til et annet mennesker handler om omsorg og kjærlighet. Det handler om å beskytte, omslutte.

Tore Magne lærte å strikke som liten gutt, men han sluttet med det, og tok det ikke opp igjen før moren hans kom på sykehjem. Da bodde han noen dager i leiligheten hennes, og i en kommode ved siden av godstolen hennes, fant han garn og strikkepinner. De første tingene han strikket kalte han Mantel for Maren. En kappe for Maren – moren hans. Disse mantlene består av lapp på lapp, klut på klut. Forskjellige farger og garntyper. Det fosser frem, tyter ut. Er det kjærlighet eller raseri som ligger bak? Det er ikke godt å si. Forholdet mellom en mor og et barn kan jo være nokså tvetydig.

Nå er det ikke en kappe for moren som vises på utstillingen i dag, men en Mantel for Nina – søsteren hans. Og dessuten et par monsterlignende skikkelser – uten hode, med lange armer som kan fange deg. De er ikke snille. De ser ikke snille ut. Det ene verket her har sin opprinnelse i et nattlig mareritt. Men samtidig har du dette dobbelte. For det er fremdeles garn. Og jeg syns det ligner på restegarn – så mange forskjellige farger og garntyper som er brukt her.

 Jeg kan lett forestille meg at dette er rester av gensere som en gang ble strikket til noen. Monstere – skapt av rester av omsorg.

Ved siden av tekstilbildene, har du skulpturene – disse smått groteske hodene. Forvridde. Skjeve. Gjenkjennelige som ansikter, men også fratatt noe av sin menneskelighet. Tore Magne kaller det for selvportretter.

På Instagram ga han nylig ett av hodene tittelen «Voksen Bitten». Og et annet hode kalte han «Gamle Bitten».

Bitten er tittelen på hele denne utstillingen. Og det er også det Tore Magne ble kalt da han var liten. Kanskje fordi han var ganske liten som barn. Den bittelille.

Jeg visste ikke dette, da vi kjente hverandre som unge, men navnet Bitten ble hengende ved ham helt opp til tenårene, fortalte han da vi møttes nylig. Og det er ikke et navn han var glad for. Å ha et jentenavn som kallenavn – det er jo ikke akkurat noe å vifte rundt med. I mange år ville han skjule dette kallenavnet. Begrave det – som noe skammelig.

Det ligger en stor styrke i å ta dette navnet tilbake, sånn som han gjør nå. Å eie det igjen. Presentere oss for Voksen Bitten. Og Gamle Bitten.

Jeg har fulgt Tore Magnes kunst på Instagram de siste årene, og det har vært spennende.

Det har også vært mye! Det ligger åpenbart et stort indre trøkk bak. Jeg har en følelse av at det som nå kommer ut, er ting som har bygd seg opp over tid – og det kommer fra et raseri, og en desperasjon. Det er noe vilt og grotesk over disse tegningene og maleriene. Men det er også noe dypt menneskelig over denne smerten, som vi alle kan kjenne oss igjen i. Kanskje ikke sånn til daglig. Forhåpentligvis. Men jeg tror de fleste av oss en eller annen gang har vært på det stedet som Tore Magne henter sin kunst fra. Dette mørke stedet.

De maleriene som stilles ut her i dag, er blodrøde. Og rødt er en sterk farge – kanskje den aller sterkeste. Vi kan tenke: Rødt for fare. Rødt for smerte. Rødt for protest og revolusjon. Ild og ødeleggelse.

Men rødt kan også stå for varme. Rødt for kjærlighet og sårbarhet.

Bildene gjenspeiler alt dette. De er voldsomme, men når vi ser etter, ser vi også sårbarheten i motivene. Det er noe hudløst og nakent over disse forvrengte skikkelsene.

Det er dobbelt. Og det er det som gjør kunsten til Tore Magne så spennende for meg.

Kjære Tore Magne. Det er så gøy at du nå, over 60 år gammel, har et sånt trøkk og en sånn skaperevne. Du har jo nå nettopp flyttet inn i et av Oslos absolutt flotteste atelierer – i Rådhuset – med den mest fantastiske utsikt man kan tenke seg. Kanskje ikke alle her vet det, men det er en stor ære å bli tildelt et av de atelierene. Du har også sagt opp pengejobben du hadde, og gir deg nå heltids kunstnerlivet i vold. Det skal bli veldig spennende å følge deg i tiden fremover.

Kjære Tore Magne – Bitten – gratulerer med denne flotte utstillingen!

Av Line Baugstø, forfatter

OM KUNSTNEREN
Tore Magne Gundersen (f. 1957) er opprinnelig fra Froland, oppvokst i Kristiansand og bor i Oslo. Han er utdannet ved Kunsthøyskolen og innkjøpt av Nasjonalmuseet, Norsk kulturråd og Kunst på arbeidsplassen. Han har hatt mange utstillinger, mottatt flere stipend og er fra august 2019 tildelt et toårig atelier i Oslo Rådhus. Utstillingen i Agder Kunstsenter består av tekstiler, skulpturer i leire, tegninger, malerier, foto, animasjoner, flipbøker og andre bøker.